Mye av det arkeologer i dag vet om forhistoriske samfunn kommer fra å studere graver. I Norge er det funnet graver helt tilbake til eldre steinalder, spredt over hele landet.
Rester etter de døde- skjelettene - er det ofte få spor igjen av. Dette skyldes både dårlige bevaringsforhold og at kremasjon har vært vanlig gjennom lange perioder i forhistorien. Det arkeologer derfor ofte studerer er gravskikk, altså hvordan gravene er utformet, hvilke gjenstander som har blitt lagt ned i gravene sammen med den døde, og hvor gravene ligger.
Gravenes utforminger og innhold gir arkeologene innblikk i hvem den døde kan ha vært, hvilken sosial status han eller hun har hatt, hva de har trodd på, og viktigheten av gravritualer for samfunnet som helhet.
Gravskikk fra steinalder til middelalder
Gravskikkene i Norge har variert mye frem til innføringen av kristendommen. Det er variasjoner i utformingen av graven, i hva som ble lagt ned i gravene sammen med de døde og hvorvidt de døde ble kremert eller ikke. Noen karakteriske trekk er det likevel mulig å skille ut i de ulike periodene av forhistorien.
Steinalder (9500-1700 f.Kr.)
I Svarthola på Viste ble det i 1907 funnet en grav fra eldre steinalder. I den fant arkeologer skjelettet etter en 15 år gammel gutt som levde for omkring 8000 år siden. Gutten, som blir kalt Vistegutten, ble begravet blant matsøppel og skjell på en steinalderboplass.
Gravlegginger som den på Viste kan tyde på at det var gravleggingen i seg selv og ikke nødvendigvis gravens utforming, som var viktig.
I yngre steinalder ble det bygget store steinkamre, såkalte megalittgraver, som viser at selve graven fikk en viktigere betydning. Samtidig ble folk begravet i naturlige huler eller hellere, på flatmark, eller som tidligere i bosetningers avfallsslag.
Sammen med de døde ble det lagt ned gravgaver som pilspisser, flintdolker, og perler av bein, tenner og rav.
Det er funnet få graver i Norge fra eldre og yngre steinalder, så mye av kunnskapen om steinalderens gravskikk er basert på funn fra Sverige og Danmark.
Bronsealder (1700-500 f.Kr.)
I bronsealderen begynte man for første gang å begrave folk i gravhauger og gravrøyser. Dette var graver der den døde ble lagt i steinkamre eller såkalte hellekister under hauger av jord eller stein. Flere personer kunne gravlegges sammen, og det ble lagt ned gaver som våpen og smykker.
Mot slutten av bronsealderen forsvant de store monumentale gravhaugene og gravrøysene, og færre gjenstander ble lagt med i gravene. En ny skikk som tok form nå var kremering av de døde. De brente beina ble lagt i en urne av leire, som ofte ble satt ned i en eldre gravhaug.
Førromersk jernalder (500 f.Kr. - Kr.f.)
Gravskikken fra slutten av yngre bronsealder fortsatte gjennom førromersk jernalder. De døde ble brent og gravlagt i enkle graver uten store røyser eller hauger.
Som regel ble det ikke laget noen synlige markeringer av hvor gravene befant seg, men av og til kunne graven markeres av steiner som ble lagt i ulike mønster på bakken. En slik markering av gravene er ikke kjent før førromersk jernalder.
Romertid (Kr.f. – 400 e.Kr.)
I romertid begynte folk igjen å bygge store gravhauger, og det ble mer vanlig å legge med kostbare gjenstander i gravene.
Vi finner store variasjoner i gravskikken i denne perioden, fra store gravhauger til ingen markering i det hele tatt. Det var også store forskjeller i hva slags gjenstander de døde fikk med seg i graven.
Frem til folkevandringstiden dominerte kremasjonsgravene i innlandet i Øst-Norge og i Trøndelag, mens ubrente graver var vanlig i kyststrøkene fra Vestfold til Trøndelag. Noen gravplasser inneholder likevel begge måtene å gravlegges på.
Folkevandringstid (400 – 550)
I folkevandringstid ble hellekister mer vanlig. Slike kister hadde vært i bruk helt siden yngre steinalder, men det var i folkevandringstid de fikk sin største utbredelse.
I hellekistene ble den døde som regel lagt ned ubrent, fullt påkledd, sammen med smykker eller våpen. Andre gjenstander kunne også følge med i graven, for eksempel beholdere til mat og drikke.
Merovingertid (550 – 800)
På begynnelsen av merovingertiden ble gravskikken forenklet igjen, både når det gjaldt gravgavene og gravenes utforming. Hellekistene forsvant nesten helt og det ble bygget mindre gravhauger.
Mot slutten av merovingertiden var ruvende gravhauger tilbake. Et karakteristisk trekk ved gravskikken i merovingertid er gravlegging av den døde i en båt. Den døde kunne være plassert i, under eller ved siden av båten. Iblant var det også ødelagte båter, eller kun deler av en båt som fulgte med i graven. Båtgravskikken fortsatte inn i vikingtid.
Vikingtid (800 – 1050)
Et av de særegne trekkene ved gravskikken fra vikingtid er gravlegging av den døde i store skip. Gravformen var forbeholdt eliten og skipsgravene er av den grunn sjeldne. Hittil er det bare funnet noen få slike graver i Norge.
Både brente og ubrente graver var vanlig i vikingtiden, og gjenstandene lagt med i gravene varierte både i mengde og utvalg.
I de ubrente gravene ble de døde begravet fullt påkledd med smykker, våpen, bruksgjenstander og redskaper. Fra vikingtiden er det også funnet flere graver der hunder, hester, og kjøre- og ridetøy er lagt ned i graven.
Interaktiv modell av båtgrav fra vikingtid.
Middelalder (1050 – 1500)
Kristendommens inntog endret gravskikken totalt. Gravene skulle ligge i vigslet jord, altså innenfor kirkegårdens grense, øst-vest orientert, og uten gravgaver. De store variasjonene som var karakteristisk for tidligere perioder opphørte og i løpet av middelalderen ble gravskikken mye mer uniform med strenge regler for utførelse. Det var ikke lenger lov å kremere de døde, og kremasjon var forbudt i Norge helt frem til 1898.
Identitet og status
Hvordan gravene er utformet og hvilke gjenstander som finnes i dem kan fortelle om sosial status og rang og om hvem den døde var da han eller hun var i live.
Fremvisning av makt
Store gravhauger blir ofte satt i sammenheng med fremvisning av makt og at eliten hadde behov for å underbygge sin posisjon. Gravhauger på over 20 meter i diameter kalles storhauger. Konsentrasjoner av flere storhauger på samme sted kan vitne om tidligere maktsentra.
Slike konsentrasjoner av storhauger finner man flere steder i landet, blant annet på Borre i Vestfold og på Hundorp i Gudbrandsdalen. Gravhaugene har ligget på dominerende steder i landskapet, godt synlig fra ferdselsveier både på land og fra vann.
I merovingertid er det funnet få gravhauger, men de haugene som er funnet er store og rikt utstyrt. Dette kan tyde på at makten var fordelt på færre hender, og at noen få var blitt enda mektigere enn tidligere.
Nedlegging av verdifulle gravgaver og oppføring av store hauger kunne dessuten fungere som en form for maktdemonstrasjon for de som var tilstede. Å bygge en stor gravhaug krevde store ressurser i form av arbeidskraft. Jo flere mennesker man styrte over, desto mer tid og krefter kunne man bruke på monumentale graver.
Beskjeden elite og velstående bønder
Det er imidlertid ikke alltid det er en sammenheng mellom store gravhauger og rike graver. Det er funnet flere flatmarksgraver som har vist seg å være svært rike, mens noen av de største gravhaugene som har blitt funnet er svært sparsommelige utrustet. I Nordens største gravhaug, Raknehaugen fra folkevandringstid, er det kun funnet rester etter en enkel branngrav og ingen gjenstander.
Fra vikingtid finnes det en del mellomstore gravhauger som ligner både i uttrykk og innhold på de større haugene. Slike graver antas å ha tilhørt velstående bønder som befant seg i midten av det sosiale hierarkiet, mellom eliten og resten av befolkningen. Å kopiere elitens materielle og symbolske uttrykk kan ha vært et forsøk på å fremstå som mektigere og rikere enn det man egentlig var.
Gruppetilhørighet
Noen ganger kan gravfunn også fortelle om gruppetilhørighet og identitet. I Trøndelag og Øst-Norge finnes det for eksempel et lite antall flatmarksgraver fra yngre steinalder som inneholder keramikk og stridsøkser av polert basalt. Gravgavene tilhører stridsøkskulturen og skiller seg ut fra andre funn i området.
Funn av flere graver i samme område med like gravgaver kan vitne om en gruppe mennesker som har hatt behov for å markere en særegen identitet. Stridsøksene i flatmarksgravene fra Trøndelag og Øst-Norge kan også tyde på at denne gruppen har vært mer krigersk enn tidligere grupper i steinalderen.
Krigeren
Når arkeologer finner våpen i gravene er det nærliggende og gå ut i fra at den døde var en kriger da han eller hun var i live. Graver med krigerutstyr, som stridsøkser, flintdolker og bueskytterutstyr dukket opp allerede i yngre steinalder, men fra bronsealder kommer krigeren mye tydeligere frem i gravene. Da ble det vanligere med flere typer våpen i gravene, blant annet sverd.
Funn av sverd i gravene kan også fortelle om rang og status. I bronsealder ble sverd laget av bronse, som var et eksklusivt materiale forbeholdt eliten. Senere, da våpen ble laget av jern, ble sverdene tilgjengelig for flere. Sverdenes utforming vitner likevel om hieriarki blant krigerne. Mens en vanlig kriger kunne ha et funksjonelt og enkelt sverd, viser funn at en høvding kunne ha et sverd som var flott utformet og dekorert.
De fleste krigergravene er imidlertid rikt utstyrt. Sverd var tett knyttet opp mot en krigeridentitet og høy status.
Mann- eller kvinnegraver?
Våpengravene tolkes gjerne som mannsgraver, derfor vakte det stor oppsikt da en rikt utstyrt våpengrav fra vikingtidsbyen Birka i Sverige viste seg å inneholde skjelettet til en kvinne. Kanskje betyr dette at det også fantes kvinnelige krigere, eller at våpen ikke nødvendigvis betyr at den døde var en kriger selv. Våpen var kostbare gjenstander og kan ha blitt lagt ned i graven for å vise rikdom og makt.
Tekstilutstyr og kjøkkenredskaper tolkes ofte som typiske for en kvinnegrav, mens verktøy og barbersaker settes i sammenheng med menn. Det samme gjelder våpen og smykker. Fra slutten av merovingertiden har arkeologer imidlertid funnet tekstil- og kjøkkenredskaper i graver med våpen, som viser at det ikke alltid er et opplagt forhold mellom gjenstander og kjønn.
Funnene fra merovingertid er satt i sammenheng med utviklingen av det havgående seglskipet. Økt etterspørsel etter ullsegl kan ha gjort at menn også har vevd, og kjøkkenredskapene har vært nødvendige å ha med på lange reiser til sjøs.
Både kvinner og menn har blitt gravlagt i svært rike graver. Dette tyder på at rang kan ha vært viktigere enn kjønn, og at kvinner har hatt sentrale posisjoner i samfunnet. Noen av de aller rikeste gravene vi kjenner fra vikingtiden har tilhørt nettopp kvinner. Dette gjelder for eksempel Oseberggraven og en grav funnet på Gausel i Rogaland.
Migrasjon og kontakt
Gravgaver med fremmed opprinnelse og endring i gravskikk kan iblant fortelle om at mennesker i fortiden flyttet på seg, inngikk allianser og kopierte gravskikk fra fjerntliggende områder.
Spredning i gravskikk
Mot slutten av eldre bronsealder ble kremasjon vanlig i Norge. På samme tid begynte man også å brenne de døde i resten av Nord-Europa. I Rogaland og Agder ble asken etter de kremerte kroppene lagt i såkalte ansiktsurner. Slike urner har man også funnet i Danmark, Italia, Polen, Nord-Tyskland og Sverige.
Lik utvikling i gravskikken i flere europeiske områder vitner om kontaktnettverk over store avstander. At begravelsestradisjonen utviklet seg samtidig, med likheter i stil, kan tyde på at kremasjon var en het trend.
Et annet eksempel på kontakt med kontinentet finner vi på øya Giske ved Ålesund, der det er funnet en gravhaug fra bronsealder, kalt Mjeltehaugen. I denne graven er det en hellekiste med dekorerte ristninger av linjer og båter, av samme type man finner i dagens østlige Tyskland. En lignende kiste er også funnet i Skåne.
Ristningen på kisten i Mjeltehaugen vitner om at den døde, eller de ansvarlige for gravleggingen, har hatt kontakt med sørlige deler av Skandinavia og kanskje helt ned til Mellom-Europa. Den monumentale graven er bare et av flere funn fra området som viser til kontakt med kontinentet.
Handels- og byttenettverk
Gravgaver kan fortelle oss om handels- eller byttenettverk med fjern og nær. Fra yngre steinalder og bronsealder er det i flere graver funnet flintdolker. Siden flint er et materiale som ikke finnes naturlig i Norge må disse dolkene ha involvert kontakt med områder der det fantes flint, som dagens Skåne eller Danmark.
Andre gravfunn vitner om kontakt mellom Sørvest-Norge og Jylland. Blant annet er det en grav fra Lista som nesten er identisk med en grav på Nord-Jylland, både når det gjelder gravgaver, plassering og utforming av graven.
Allianser og migrasjon
Noen ganger kan graver også fortelle om migrasjon og allianser. Fra vikingtid er det funnet kvinnegraver med norrøne smykketyper i samiske områder og kvinnegraver med samiske smykketyper i norrøne områder. En tolkning av disse funnene er at det foregikk giftemål mellom samiske og norrøne grupper for å styrke politiske allianser.
På de britiske øyer finnes flere graver der både gravgavene og utformingen av gravene har sterke norrøne elementer ved seg. Vikingferdene til de britiske øyene bestod ikke kun av plyndringstokter, men førte også til at mange slo seg ned og ble der livet ut. Senere graver, som sannsynligvis inneholder etterkommerne etter disse første bosetterne, viser at anglosaksiske begravelsesritualer har blitt blandet med de norrøne.
Religion og verdensbilde
Så lenge mennesker har gravlagt sine døde kan man anta at gravenes utforming, gravgaver og rester etter ritualer gjenspeiler forestillinger om ulike dødsriker og tilværelser etter døden.
Norrøne verdensbilder
Oseberggraven, vikingtidens rikeste grav, inneholdt i tillegg til et stort skip også en firehjult vogn, tre sleder, seletøy, og skjeletter etter hele 15 hester.
Transportmidler som skip, båter, sleder og hester er funnet i mange av vikingtidens graver. Dette kan vitne om en oppfatning av at den døde var på reise et sted, kanskje til et av de mange dødsrikene, som Valhall, Hel eller Folkvang.
Fra vikingtid og middelalder har man skriftlige kilder som forteller om noen av dødsrikene vikingene trodde på, og hva som avgjorde hvilket dødsrike du kunne komme til. For krigere var det viktigere å dø en ærefull død i kamp, enn å leve et langt liv, noe som også reflekteres i de mange våpengravene fra denne perioden.
Andre elementer kan tyde på at den døde noen ganger skulle fortsette tilværelsen inne i selve graven. Osebergskipet for eksempel var «fortøyd» i graven av et massivt tau som var bundet rundt en stor stein, kanskje for å hindre det i å seile av gårde. I Sverige og Danmark er det funnet kammergraver så store at de kunne innredes som små haller, og flere islandske sagaer forteller historier om døde som fortsatte å leve videre inne i gravhaugene.
Sjamanisme og trolldomskunst
Dyrebein i graver er et kjent fenomen over store deler av Europa i jernalderen. I Norge er det funnet dyrebein i både brente og ubrente graver, fra romertid til vikingtid. Det er funnet bein etter hester, storfe, småfe, svin, hunder, katter og bjørneklør.
Egne dyregraver finnes også, en grav i Flølo i Hordaland inneholdt to gravkammer hvor det lå en hest i det ene og noen gjenstander i det andre, men ingen spor etter mennesker. Det finnes også en rekke eksempler på kremasjonsgraver der urnene inneholder betydelig flere dyrebein enn menneskebein.
Dette er tolket som trekk av eldre former for sjamanisme. I jernalderen skilte de ikke mellom mennesker og dyr på samme måte som vi gjør i dag, og hamskifte, evnen til å skifte ham fra menneske til dyr, har vært en viktig del av den norrøne mytologien.
En form for sjamanisme, eller såkalt seid, er også mulig å spore i enkelte graver fra vikingtiden. Seid var vikingenes ord for det vi i dag kaller trolldom, og hadde mange likhetstrekk med sjamanisme. Kvinner som utøvde seid ble kalt for volver, som betyr «stavbærer». En rekke kvinnegraver med staver av enten tre eller metall er tolket som at den døde var en volve. I noen få av disse gravene er det også funnet rester etter hallusinogene stoffer, som cannabis, noe som kan ha vært brukt av volven når hun for eksempel skulle spå om fremtiden.
Begravelsesritualer
Gravritualer var like viktige for de levende som for den døde. De ulike måtene å gravlegge på kan skyldes at både den dødes posisjon i livet og hvordan dødsfallet fant sted kan ha medført et visst sett med ritualer. Ulike ritualer kan ha vært nødvendig for å gjøre den døde klar for livet etter døden, og et «riktig» utvalg av ritualer kan ha rettet opp i et dødsfall som ble sett på som mindre bra.
Begravelsesritualer kan ha krevd deltakelse av religiøse spesialister. Kremering er en komplisert prosess som krever svært høye temperaturer og riktig teknikk, og det er antagelig få som har hatt denne kunnskapen.
Et interessant trekk ved mange kremasjonsgraver er at det bare er deler av det brente skjelettet som er gravlagt. Kanskje vitner dette om at det bare er en liten del av ritualet som er mulig for oss å se i dag, og at resten av beina kan ha inngått i seremonier som ikke har etterlatt spor.
Kristendommens inntog
På slutten av 900-tallet vitner gravskikken om at kristendommen hadde begynt å bre seg blant folk. I enkelte områder, som Vestfold, er det en kraftig nedgang i hedenske gravfunn, og innføringen av kristendommen er sett på som en sannsynlig åsak til dette. Det er også funnet flere hedenske graver med kristne symboler, som for eksempel kors. Slike graver forteller oss at norrøn og kristen symbolikk kunne blandes, og det er ikke sikkert at den døde var kristen selv.
Med innføringen av kristendommen som offisiell religion omkring år 1030, ble de hedenske gravskikkene gradvis svekket. Gravleggingen skulle nå følge bestemte regler. Noen graver skiller seg likevel ut og forteller om religionsutøvelse og overtro som ikke var i tråd med streng kristen gravskikk.
Et eksempel er fra utgravningen av Nikolaikirkegården i Oslo, der det blant annet ble funnet et skjelett der to steiner hadde blitt kilt inn i munnen til den døde. Lignende skjeletter er funnet i Trondheim, og flere andre steder i Europa. Frykt for at de døde skulle stå opp fra graven var vanlig overtro, og å plassere steiner i den dødes munn kan ha blitt gjort for å beskytte de levende fra de døde.
