Skogfinnene kom fra de store skogene i Midt-Finland, i det området som kalles Savolax. Savolax kjennetegnes av store skogområder, og dette definerte også levemåten til innbyggerne. Her ble det nemlig utviklet en spesiell dyrkningsteknikk som skulle komme til å prege den skogfinske kulturen i stor grad.
Teknikken gikk ut på å hogge, tørke og brenne et område med barskog for så å så rug i den varme aska. De hogde og tørkede trærne kaller man et "svedjefall" og det ble antent fra fire sider samtidig for å unngå skogbrann. Denne formen for bråtebrenning eller svedjebruk ga god avkastning, og gjorde at man fikk utnyttet skogsområder som ellers ikke kunne brukes til matdyrking. Den krevde imidlertid også at man hele tiden brant ned ny skog.
Veien til Norge
I løpet av 1500-tallet valgte flere å forlate Savolax og bevege seg vestover til Sverige. Grunnen til dette er sammensatt, men krig, uår og et stadig behov for nye skogsområder til svedjebruket kan ha vært medvirkende årsaker. Samtidig ønsket den svenske kongen å trekke folk til de øde skogsområdene vest i Sverige, og sørget for gode betingelser for dem som slo seg ned der. Dette kan ha bidratt til at mange av de finske utvandrerne bosatte seg nettopp der.
Fra de finske innvandrerne ankom Vest-Sverige gikk det ikke mange år før de også vandret over grensa til Norge. Det har vært vanlig å anta at den første skogfinnen slo seg ned i Norge på 1630-tallet, men dette er sannsynligvis et litt tidlig anslag. At de var å finne i de østnorske skogene fra midten av 1600-tallet er det imidlertid ikke tvil om.
Det er dokumentert skogfinske bosetninger så langt vest som i Sigdal og Modum, og ikke minst i Oslomarka. De fleste bosatte seg allikevel øst for Glomma, mellom Eidskog i sør, og Trysil i nord. Disse skogene, på begge sider av den norsk-svenske grensa, ble kjerneområdet for skogfinnene, og omtales fremdeles som ”Finnskogen”.
Tradisjoner og myter
Den skogfinske kulturen skiller seg noe fra den typiske norske bondekulturen. Spesielt var den tidligere omtalte dyrkningsteknikken forskjellig fra det tradisjonelle, norske jordbruket. I tillegg hadde skogfinnene med seg spesielle jakt- og fisketeknikker fra de finske skogene.
Den skogfinske byggeskikken er også litt annerledes enn den norske. Det mest åpenbare eksemplet på dette er bolighuset, den såkalte røykstua, som ble varmet opp av en røykovn, i stedet for ovn med pipe eller åpen åre som var vanlig i norske bolighus. Røyken fra røykovnen ble sendt ut i rommet, og kunne tidvis ligge ganske tykt oppunder taket. Den store steinovnen magasinerte også varme på en god måte. Ved siden av røykstua var røykbadstua og ria, et tørkehus for korn, viktige bygninger på det skogfinske gårdstunet.
Et annet aspekt ved skogfinnenes kultur, som har blitt trukket frem en del i ettertid, er deres bruk av trolldom og magi for å løse store og små problemer. At skogfinnene hadde en overtro hvor de brukte f.eks. regler og symboler for å verge seg mot ”det onde” er det ikke tvil om. Slike symboler kan man fremdeles finne innrisset i stein på gamle finneboplasser. Samtidig var ikke dette unikt for skogfinnene. Hele det norske samfunnet var preget av tro og overtro. At skogfinnene har fått dette stemplet i ettertid handler nok derfor også om at de sa og gjorde ting som virket uforståelig for nordmenn, og dermed kunne bli oppfattet som ”trolldom”.
Møtet med det norske samfunnet
Det er et ikke ukjent fenomen at det kan bli både misforståelser og konflikter når mennesker med ulik kulturbakgrunn skal leve sammen. Dette var også tilfellet med de finske innvandrerne på 1600-tallet, og deres møte med det norske samfunnet. I flere kilder kan vi se at den norske allmuen var misfornøyde med sine nye naboer, og negativt ladde ord som ”lumpne”, ”ukrutt” og ”barbarer” går igjen i beskrivelser av skogfinnene. Noen foreslo til og med at man skulle forsøke å utrydde dem, før de ble så mange at det ville bli vanskelig å kvitte seg med dem.
Sannsynligvis har konflikten dreid seg rundt to hovedproblemer. På den ene siden kan frykten for det ukjente og misforståelser mellom de ulike kulturene ha vært en faktor. Antallet klager og konflikter var mindre i tettbyggede områder, der skogfinner og nordmenn hadde mye kontakt med hverandre. Dette tyder på at det å faktisk bli kjent med hverandre dempet konfliktnivået.
Samtidig var det flere steder reelle konflikter mellom skogfinner og norske bønder. I Ringerike ser vi f.eks. spor av en konflikt rundt fordeling og eierskap av jord. Bygdefolket mente at skogfinnene hadde tatt opp plasser og bruk i områder som tilhørte dem. Andre steder ble det fryktet for at de skulle tømme skogene for både vilt og fisk. I de områdene hvor det var plass og ressurser nok til alle, er det imidlertid færre tegn til konflikt. Dette tyder på at det ikke bare var ubegrunnet frykt for det ukjente som skapte misnøyen mot skogfinnene, men også det å måtte dele på allerede knappe ressurser.
Myndighetenes kontroll
Det var ikke bare allmuen som fryktet at skogfinnene skulle legge beslag på viktige ressurser. Også myndighetene hadde sine bekymringer. Tidspunktet for skogfinnenes ankomst sammenfalt nemlig mer eller mindre akkurat med at innlandsskogen ble interessant for det lønnsomme tømmereksportmarkedet. Man fryktet derfor at skogfinnene skulle ødelegge verdifull skog med den spesielle dyrkingsteknikken sin.
I løpet av 1600-tallet kom det flere tiltak for å fornorske skogfinnene, og forhindre at de ødela skogen med bråter. I den forbindelse ble det bestemt at alle skogfinner skulle registreres i et manntall, der det blant annet skulle noteres hvem de var og om de hadde gjort skade på skogen. Et annet, og mer brutalt tiltak, ser vi i lovverk fra slutten av 1600-tallet. Da ble det innført dødsstraff for skogfinner som drev med bråtebrenning.
Fornorskingspolitikk på 1800-tallet
Den spesielle dyrkningsteknikken som gjorde at skogfinnene i det hele tatt kunne klare seg i de ellers ufruktbare skogsområdene, førte altså til at møtet med det norske samfunnet ble ekstra komplisert og til at det allerede på 1600-tallet gjaldt egne særregler for dem som ikke rettet seg etter den norske levemåten.
I forbindelse med nasjonsbygginga på 1800-tallet økte intensiteten i fornorskningsarbeidet, og fra 1800-tallet og utover drev norske myndigheter en ganske streng fornorskingspolitikk overfor flere minoriteter.
Skogfinner ble, i likhet med andre minoritetsgrupper, presset til å oppgi sin levemåte og bli så norske som mulig. De alvorligste overgrepene rettet mot å fornorske barna, enten ved tvungne skoleinternat eller arbeidskolonier, har imidlertid ikke rammet skogfinnene på samme måte som for eksempel samer og romani.
Skogfinner i dag
Etter 400 år i Norge er skogfinnene i dag så norske at det ikke lenger er lett å få øye på dem. Det finske språket er byttet ut til fordel for norsk, og gamle tradisjoner fra Finland har måttet vike for moderne norske. Spesielt i sentrale områder ble skogfinnene ganske raskt en del av det norske samfunnet, og etter noen generasjoner var man kanskje ikke engang klar over sin finske opprinnelse. Mange etterkommere etter disse innvandrerne vet derfor heller ikke noe om sine finske aner.
I grenseområdene øst for Glomma, det vi i dag kaller ”Finnskogen”, beholdt derimot skogfinnene sin egenart lenger. Der var det nemlig såpass mange skogfinner, og såpass øde og langt til de norske bygdene, at man klarte å beholde en egen skogfinsk kultur helt inn på 1900-tallet. I dag blir denne kulturen ivaretatt og forvaltet av foreninger, lag og enkeltpersoner på begge sider av den norsk-svenske grensa. Det finnes også museer og arrangementer som vitner om at mange i dag er stolte av sin skogfinske bakgrunn.
En nasjonal minoritet
I 1998 ble skogfinnene anerkjent som nasjonal minoritet, sammen med jøder, romani, rom og kvener.