På 1100-tallet fikk skriftbruk et gjennombrudd i Norge med kirken som en pådriver. Snart ble skrift også tatt i bruk i verdslige sammenhenger.
Skalden: samfunnets hukommelse
«Ordet om deg dør aldri, vinner du et gjetord gjevt», står det i det gamle eddadiktet Håvamål. Ære var uløselig forbundet med ettermæle. Det var skaldene som hadde i oppgave å forhindre at fortidens bedrifter gikk i glemmeboka.
Kongene omgav seg med skalder, som priste og roste deres verk. Særlig islendinger var gode skalder. Dette var en lønnsom, men risikabel karrierevei. Dyktige skalder kunne få store gaver av konger og andre høvdinger. Men de kunne også lett trå feil og miste deres gunst.
Kong Harald Hardråde omgav seg med en skare av skalder. Skaldene konkurrerte om å lage de fineste kvadene, og kongen var en streng dommer.
Skriften og kirken
Skandinavene var ikke ukjente med skrift før det latinske alfabetet ble innført. Runer hadde blitt brukt i hundrevis av år før kristendommen slo gjennom i Norge.
Med innføringen av det latinske alfabetet ble skrift likevel langt viktigere enn før. Kirken bygde på skrift, og de geistlige var lenge de eneste som kunne lese og skrive på latin.
Gjennom skrift kom Norge i tettere kontakt med utlandet. Paven skrev en rekke brev til Norge. Legender og oppbyggelig kristen litteratur er blant den første litteraturen som ble oversatt til norrønt.
Kongesagaene
Kongene så tidlig fordelen ved å ta i bruk skrift. Kong Sverre Sigurdsson var den første som fikk skrevet sin egen kongesaga. Slik Harald Hardråde hadde fått sitt ry befestet gjennom skaldekvad, fikk Sverre det gjennom det skrevne ordet.
Fra slutten av 1100-tallet ble det skrevet mange kongesagaer i Norge og på Island om fortidige begivenheter. Mange av dem bygde på skaldekvad, de eldste fra Harald Hårfagres tid. Det er svært omdiskutert hvor pålitelige skaldekvad er som historiske kilder. Mange mener kvad kunne bli husket ordrett gjennom generasjoner.
De fleste sagaene ble skrevet på norrønt og ikke latin. Også landskapslovene ble nedskrevet på norrønt på 1100-tallet. Morsmålets framtredende posisjon i skriftkulturen er ganske særegent for Norge og Island, i de fleste land var latin det dominerende skriftspråket i middelalderen.